Barkbilleovervåkingen i Norge

Av nær 6.000 barkbillearter i verden kan en håndfull angripe og drepe levende trær i stort antall. Granbarkbillen, Ips typographus, er den eneste arten hos oss som er i stand til dette. Arten finnes i granskogen gjennom hele Eurasia.

I lange perioder kan granbarkbillen være henvist til å formere seg i barken på dødt eller døende virke som ennå har relativt frisk bark; for eksempel vindfelte trær, ubarket tømmer som ligger igjen etter hogst, eller hogstavfall. Etter en stormfelling kan mengder av trær bli liggende den følgende sommeren, og da kan det skje en masseformering av granbarkbillen. Blir billene mange nok i tiden etter en storm, kan de angripe og drepe skog i mengder. Langvarig og hard tørke vil svekke skogens motstandkraft, og gjøre det lettere for billene å erobre trærne.

Når granbarkbillen kan overvinne forsvaret hos friske trær, er det fordi den har to viktige hjelpemidler:

1. Når "pionerbiller" angriper et tre, sender de ut en type kjemiske signaler som kalles aggregasjonsferomoner. Signalene får granbarkbiller av begge kjønn til å fly til det angrepne treet. Er det nok biller i nærheten, vil deres felles angrep kunne overvinne selv det sterkeste tre.
2. Granbarkbillen har med seg blåvedsopper, som hjelper til med å overvinne treets forsvarsmekanismer. Disse soppene har navnet sitt etter den gråblå fargen som yteveden får hos drepte trær.

Granbarkbillen i Norge
I Europa har granbarkbillen siden 1940-tallet drept granskog tilsvarende mer enn 50 millioner m³ tømmer. I 1970-årene hadde granbarkbillen et stort utbrudd i Sørøst-Norge, etter at den stort sett hadde "holdt seg i ro" siden 1800-tallet. Utbruddet var forårsaket av stormfellinger og av lagring av ubarket virke i skogen. Dessuten var somrene 1969-76 de tørreste siden 1840-50.

I begynnelsen av 1980-tallet gikk angrepene sterkt tilbake, etter at værlaget ble fuktigere og derved bedre for granskogen, og iherdig innsats fra skogbrukets side.

Utvikling av feromoner og billefeller
Under barkbilleutbruddet ble det etablert et samarbeid mellom skogforskere på tidligere Skogforsk og kjemikere ved Universitetet i Oslo. Resultatet var at granbarkbillens aggregasjonsferomoner ble kjent. I samarbeid med industrien, særlig Borregaard, ble det utviklet feromondispensere og billefeller.

Dispenserne plasseres inne i fellene, og store mengder biller kan fanges på denne måten. Denne teknologien er også tatt i bruk i mange land i Europa. I Norge ble et stort antall feller brukt som et ledd i "barkbillekrigen". Fra og med 1979 har fellene også vært brukt til å overvåke barkbillebestanden.

Overvåkning av billebestanden
Overvåkningsprogrammet drives med støtte fra Landbruks- og matdepartementet, og involverer skogoppsynet i 11 fylker og nær 100 kommuner. Det er som regel ett fellested i hver av de deltakende kommunene. I østlandsområdet, hvor barkbilleproblemet er størst, er det god geografisk dekning med fellesteder.

Fellestedene legges til ferske hogstflater i granskog. Her setter den ansvarlige, oftest skogbrukssjefen, ut fire feller på våren. Fellene tømmes fire ganger i løpet av sesongen. Mengden av biller per felle registreres, og formidles til Skogforsk, hvor dataene bearbeides. Rapport om situasjonen meddeles Landbruks- og matdepartementet, og resultatene legges ut på Skog og landskaps internettsider. Det sendes også ut pressmelding.