Late maur?

Flittig som en maur lyder et velkjent ordtak. Er alle maur flittige, eller finnes det noen som er mindre arbeidsomme enn andre? Først i de siste tiårene
har man blitt klar over at det finnest et stort antall maurarter som lever som spesialiserte sosialparasitter.

Det finnes mange typer av sameksistens mellom forskjellige maurarter. Noen bruker andre arters kolonier for å kunne starte nye samfunn (midlertidig sosial-parasittisme). Andre holder andre maur som slaver og noen stjeler fra hverandre (tyvmaur). En art er en fredelig gjest hos skogsmauren, mens andre igjen har kolonier som ligger på samme sted, med en tilsynelatende fredelig sameksistens. Flere av de vanlige skogsmaurene utkjemper kriger dersom de kommer inn på hverandres territorier.

Blant maurartene i Norge finnes det tre arter som ikke kan danne eller opprettholde samfunn uten å utnytte vertskolonier. De kalles «obligatoriske sosialparasitter». En slik art er den lille Harpagoxenus sublaevis. Den er sosialparasitt hos flere vanlige arter, og er kjent fra Troms og sørover. Selv om den har arbeidere kan den ikke greie seg uten sin vertsart, og er dermed en obligatorisk slaveholder.

De to artene «rød snylte-eitermaur» (Myrmica microrubra) og «snylteeietermaur» (Symbiomyrma karavajevi) har utviklet seg enda et stykke videre og har ikke egne arbeidere, bare dronninger og hanner. Hannene lever et kort og intenst liv og dør like etter parringen. Mesteparten av tiden er det bare dronningene som eksisterer. Befruktede dronninger trenger eller sniker seg inn i vertskolonien, hvor de raskt legger mange egg. Samtidig utskiller inntrengerene kjemikalier som hindrer eller reduserer vertsartens produksjon av egne dronninger og hanner. I noen tilfeller dreper den inntrengende dronningen vertsartens dronning. Vertskoloniens arbeiderne tvinges dermed til å pleie og fø opp et maksimalt antall av parasittenes avkom.

• Noen trekk er felles for mange av de sosialparasittiske artene:
  Mange synes å være svært sjeldne. Bare i en meget liten prosent av verstartenes kolonier er det funnet sosialparasittiske maur.
• Ofte er de svært like vertsarten av utseende, og kan dermed lett forveksles med denne. Dette er en av grunnene til at man først i løpet av de siste tiårene har blitt klar over at det dreier seg om mange arter. For eksempel ble man først i 1993 klar over at den røde snylte-eitermauren var en egen art.
• Trolig har mange av snylteartene utviklet seg fra verstartene selv. Slike arter kalles derfor «satelittarter».
• Mange av de sosialparasittiske artene er bare kjent fra svært begrensete geografiske områder. I Alpene kjenner man det høyeste antallet sosialparasittiske arter. Men dette kan skyldes at det er der man har arbeidet mest med studiet av slike arter.
  

Studiet av sosialparasittisme blant maur har trolig bare så vidt begynt, og er et av de mest spennende områdene innen internasjonal maurforskning. Nye oppdagelser har bidratt til å kaste nytt lys over maurenes utviklings-historie. Studiene sier imidlertid ikke noe om at noen maur er mer eller mindre flittige enn andre. Når vi bruker betegnelser på menneskelige egenskaper om insekter blir det jo ofte litt feil.