Gjengroing har store konsekvenser

Det åpne kulturlandskapet gror igjen. Fjellbjørk og annen lauvskog brer om seg og tar over for et mer variert plante- og dyreliv langs Norges fjorder, daler og fjell. Det forrige århundre gikk utmarksbruken kraftig ned og det åpne kulturlandskapet gror igjen.

En av de viktigste grunnene er at færre husdyr sendes på utmarksbeite. Sau og særlig geit er gode til å holde krattskogen nede, men både antall dyr og antall bønder synker. I dag velger dessuten mange flere bønder enn tidligere å holde dyrene på innmarka, og beiteperioden i utmark er også kortere i dag enn før.

Færre dyr og fellesfjøs
I tillegg til at mange utmarksområder ikke lenger får besøk av beitende husdyr, drar færre bønder og skogeiere i utmarka med redskaper for hogst, lauving, slått og annen fôrsanking. Den velferds- og lønnsutviklinga vi opplevde i det 20ende århundre, gjorde at slikt arbeid ikke lenger ble lønnsomt.

Høye investeringskostnader i driftsbygninger, maskinpark og annet gjør det i dag nødvendig å prioritere arbeidsinnsatsen til mer lønnsomme deler av gardsdriften. Samtidig med at hver enkelt bonde reduserte utmarksbruken, gikk antall garsdbruk i drift dramatisk ned.

På 1930-tallet hadde vi over 200.000 gårdsbruk her i landet. I dag har vi rundt 48.000. I underkant av 34.000 av disse er gårder med husdyrhold. Seterdriften er også viktig for utmarksbeitet. På 1850-tallet hadde Norge 80.000 setre i drift, og omtrent 50.000 for 50 år siden. I dag er det mellom 1300 og 1400 setre og støler igjen.

Oppblomstringen av fellesfjøs de siste årene har i tillegg ført til at beitinga blir konsentrert rundt færre områder i bygdene. Det resulterer i at gjengroingen øker i de områdene der beitedyrene ikke lenger slippes ut for å holde lauvtrær og krattskog nede.

1992: Granplanter på gammel innmark med rydningsrøyser og spor etter eldre åkerbruk. Sauebeite gir raskere bartrevekst da sauen holder gras, urter og lauvoppslag nede. Valle i Aust-Agder. 2002: Grantrær dekker hele den øvre delen av tidligere innmark, skjuler kulturminner og reduserer utsynet. Om mindre enn 10 år er kirka trolig ikke lenger synlig. Foto: Oskar Puschmann, Skog og landskap 

Fjell og kyst
Mange hytteeiere og fjellvandrere har oppdaget at skoggrensen sakte kryper oppover i Sør-Norge. Samtidig meldes det stadig om rekordvarme somre, Flere undersøkelser er derfor gjennomført for å finne ut om klimaendringerr forsterker gjengroingen.

I et stort studieområde på Ringebufjellet har forskere ved Norsk Institutt for skog og landskap funnet ut at det meste av skoggrenseendringer fra 1959 til i dag (2008) skyldes gjengroing etter nedlagt seterdrift. Under 5% av skoggrenseendringene skyldes bedret klima, og disse endringene var først tydelige i perioden etter 1995. Siden år 2000 har gjennomsnittstemperaturen om somrene økt, og dette kan framskynde gjengroinga. Men per i dag skyldes de store endringene i utmarka først og fremst gjengroing etter endret eller nedlagt utmarksbruk.

Tilsvarende er det for vår langstrakte kyst og fjordene. Årtusener med utmarksbruk formet de skogløse kystlyngheiene. Når lyngbrenning, utmarksbeiting og slått opphører gror landskapet igjen og da kan det være for seint til å reversere prosessen. Det er mye lettere å vedlikeholde et inntakt kulturlandskap enn det er å restaurere et landskap som har grodd helt igjen.

1992: Forfallen høyløe på setervoll med einer og gras. Bjørketrær står som rammer rundt løa. 2002: Nydyrket setervoll. Den gamle løa er revet, bjørketrærne er borte og vollen er pløyd opp. Det lille bildet viser hjelpemidler ved fotograferingen; GPS, kompass og 1992 -bildet. Foto: Oskar Puschmann 

Rammer reiselivet
Et av resultatene av frittvoksende kratt og skog er at vi ikke får det overblikket over det landskapet som en gang var åpent, tilgjengelig og framkommelig.

Å unngå at kulturlandskapet forsvinner og landskapsopplevelsen forringes er viktig både for dem som bor i området og turistene. Reiselivsnæringen i Norge har lenge fryktet gjengroingen, og har de siste årene tatt til orde for å få politikerne til å stimulere til økt rydding av skog og kratt langs viktige turistveier og i populære turistdestinasjoner.

Kyst- og fjellregioner er særlig utsatt for gjengroing, og dette er viktige turistmål i Norge. Alle destinasjonskategorier i disse regionene vil merke gjengroinga i årene som kommer, men gårdsturismen og hotellene vil være mest utsatt. Campingplasser og hytteutleie ser ut til å være noe mindre utsatt for gjengroing av utmark, men vil merke det mer dersom innmarka gror igjen.

Biologisk og kulturelt mangfold trues
Det biologiske mangfoldet som har funnet sin plass i åpne kulturlandskap, er truet. Svært gamle kulturlandskap, avskoget gjennom hogst og skjøttet gjennom flere tusen år med beiting, slått, brenning og annen utmarksbruk er truet. Rundt 30 prosent av de truede artene på dagens rødliste holder til i kulturlandskapet, og denne andelen vil nok øke i årene som kommer. Mange arter er avhengige av beiting eller slått, og en høy andel av disse er i tilbakegang.

I Norge har det i lang tid vært mest fokus på det biologiske mangfoldet knyttet til urskogsområder. Mangfoldet i kulturlandskapet har fått liten oppmerksomhet, men de truede artene her utgjør en stor del av totalen. De prosessene som nå styrer landskapsutviklinga, vil nok på sikt gjøre at fokuset på kulturlandskapet øker. Dette skyldes ikke bare nedgangen i biologisk mangfold knyttet til et gjengroende kulturlandskap, men også den nedgangen i kulturelt mangfold som følger de samme sosio-økonomiske prosessene på bygdene i utkant-Norge.

1992: Rester av vårfjøs mot intakt vårfjøs i lysåpen gammel og bratt innmark. Valle i Aust-Agder. 2002: Rester av vårfjøs mot inntakt vårfjøs i tilgrodd gammel og bratt innmark. Foto: Oskar Puschmann 

Tiltak er iverksatt
Bevisstheten omkring betydningen av kulturlandskapet har økt de siste tiåra. En rekke tiltak er iverksatt for å hindre gjengroing. Et av tiltakene er fylkesbaserte Regionale Miljøprogrammer (RMP), hvor bøndene kan søke støtte til flere typer miljøtiltak. Et annet er det kommunale SMIL (Spesielle miljøtiltak i landbruket), hvor bøndene for eksempel kan søke støtte til å skjøtte ei eng på en spesiell måte.

Satsingen Nasjonale Turistveger inkluderer skjøtsel av veikanter mot dyrket mark. For to år siden lanserte daværende landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen et bioenergiprogram der grunneiere oppmuntres til å tynne skog og samle kratt og kvist som kan brukes til å produsere og levere bioenergi. Det ble videreført i jordbruksavtalen.

Det finnes også generelle kulturlandskapsplaner, beitetilskudd og utmarksbeitetilskudd til bønder. Det er også opprettet en satsing ved navn «utvalgte kulturlandskap», som blant annet skal bidra til å hindre gjengroing i områder som er spesielt verdifulle - de såkalte «frimerkene» i rundt om landet.

Norge - annerledeslandet
Vi kan ikke sørge for at alt av kulturlandskap i Norge ivaretas for all framtid, men det er viktig å ta vare på svært mye. I Europeisk sammenheng er Norge virkelig annerledeslandet.
Norge skiller seg ut som et land med spesielt mye verdifullt kulturlandskap. Dette skyldes først og fremst utmarkas varierte kulturlandskap og det spesielle biologiske mangfoldet der.

Men også innmarka gir næring til annerledeslandet, særlig i reiselivssammenheng. Fruktbygder, hyllegarder, enger og styvingstrær, setertun og kuer, fiskevær, naust og stavkirker legger alle til en kulturell dimensjon i naturen.