Skogbrann på vondt og godt

Brann ødelegger verdier.
Trær som fanget karbondioksid fra lufta og produserte oksygen, og som dessuten var bolig for fugler og insekter og som senere skulle blitt tømmer eller papir, er plutselig borte. Det øverste jordlaget brennes bort, og fra skogbunnen forsvinner dermed både plantenæring, lagret karbon og frø som lå spireferdige i jorda.

Selv om fugler, dyr, småkryp og insekter rømmer som best de kan, er det ikke til å unngå at noen av dem stryker med. Grusomt stygt og trist er det også å se på nedbrent skog.

Men skogbrann er ikke bare ødeleggende
Men i mange tilfeller fører brannen til at skogen fornyes! Tenk deg et skogområde som får utvikle seg uten en eneste brann på over 150 år. Det øverste laget på bakken blir stadig tykkere og surere av alt strøfallet, altså nålene, bladene og kvistene som detter ned fra trærne. Omdanningen av dette til jord og frigitte næringsstoffer går tregere og tregere. Det blir stadig vanskeligere for nye frø å få fotfeste og spire. Det blir stadig vanskeligere for røttene til trær og andre planter å få tak i nok næring.

De gamle, skrantende trærne blir et lett bytte for barkbiller og andre skadeinsekter, som kan få en skikkelig oppblomstring og spre seg mer enn de ellers ville gjort.

Noen timer etter en skogbrann på Gravberget, Hedmark, juni 2002. Foto: Ken Olaf Storaunet, Skog og landskapMen så, kanskje etter en tørrværsperiode i juni, slår lynet ned og setter fyr på området. Ilden feier gjennom trekronene og svir av nålene. Noen trær brenner opp, de fleste står delvis forkullet tilbake. Det gamle strøfallet som har hopet seg opp på bakken brennes opp.

Så kommer nytt liv
Etter noen dager, når brannen langsomt har dødd ut av seg selv, er den tidligere skogen ei branntomt dekket av aske og trekull. Men det varer ikke lenge! 

Det gamle strølaget er brent bort, og pH i øvre jordlag har økt, jorda er altså mindre sur. Dermed er det frigjort mye god næring i jorda, og nå er det mulig å få utnyttet den også. Trekullet har nemlig fanget opp de fenolene som tidligere hadde hopet seg opp i bakken. Disse kjemiske forbindelsene skilles ut fra røttene til ulike typer lyng, og de hindrer at frø fra andre arter spirer.

Fire år etter en brann har det kommet opp blant annet blåbærlyng, røsslyng, geitrams og en liten furubusk. Foto: Anne Lene Orvedal Aase, Universitetet for miljø- og biovitenskapGanske snart kan man se bråtestorkenebb spire fra frø som har ligget i jorda og bare ventet på en brann. Disse frøene trenger temperatur på over 60 grader for å klare å spire. Snart dukker enkelte mosetyper og grasarter opp, samt geitrams og andre arter som er glade i nitrogen. Allerede året etter kan man se at bærlyng og ørsmå furu- og granspirer har fått rotfeste. Etter få år er den nye, friske skogen på langsom, men stødig vei opp og fram.

Hva med dyrelivet?
Minst 8 norske insektarter finnes nesten bare på brannflater. Blant dem er enkelte løpebiller samt den sotsvarte praktbillen, som foretrekker å leve i brent tre. Den har et sanseorgan som registrerer infrarøde stråler fra branner.

Fuglearter som vil ha åpent terreng etablerer seg raskt, slike som gulerle, gulspurv og hortulan. Den sistnevnte spurvefuglen har fått betegnelsen "kritisk truet" i Norsk rødliste 2006.

Nettopp brannflater med sine spesielle leveforhold kan være tilfluktssteder for sjeldne og truede arter. Slik kan brannflater bidra til å opprettholde skogens biologiske mangfold.

Færre skogbranner nå enn før
Effektiv brannbekjempelse har redusert antallet skogbranner i Norge de siste 25 årene.Mindre enn en tiendedels promille av den produktive skogen i Norge brannherjes hvert år - i gjennomsnitt 315 hektar av landets 7,4 millioner hektar produktiv skog. Nesten halvparten av brannene skyldes menneskelig uforstand, mens en tredjedel har ukjent årsak og resten skyldes lynnedslag, gnister fra kjøreledninger og lignende.