Beiteskader i skogen
Her har hjorten gnagd på gran. Foto: Elling Mjaavatten, Skog og landskap
Elgen i Norge gir grunneiere store inntekter i form av utleie til jakt. I tillegg nyter skogeiere godt av at elgen holder uønsket lauvvegetasjon nede. De andre hjortedyrene, rådyr og hjort, har også skogen som matfat, og bidrar til å holde noe av vegetasjonen nede.
Men hjortedyrenes matvaner kan også påføre skogeierne økonomiske tap.
Elgen (Alces alces) foretrekker barskog med rikelig løvtreinnslag. Siden elgen er en storspiser, kan den gjøre store skader på ungskog av furu. Furu tåler beiting forholdsvis godt, men i de mest utbredte vinterbeiteområdene kan beitetrykket bli så hardt at ungskogen blir holdt nede.
Elgen er utbredt i skogstrakter over hele landet, unntatt i enkelte kommer på Vestlandet, i Lofoten og på kysten av Troms og Finnmark.
Hjort (Cervus elaphus) beiter gran og furu kun dersom matsituasjonen er kritisk. Hjorten påfører som regel skogen beskjeden skade, men under strenge vintre kan skadene bli omfattende når dyrene gnager bark og beiter skudd på gran og furu. Furua utvikler såkalt skorpebark i forholdsvis ung alder, og det setter en stopper for hjorteskader på furu.
Hjorten har sin hovedutbredelse på Vestlandet, men har spredt seg til Sørlandet, Østlandet og nordover til Nordland.
Beiteskader på bjørk. Tidligere fulldyrka mark som har stått ubrukt i 15 år og nå er tatt i bruk som beite. Beitedyr holder kratt og uønsket vegetasjon nede. Foto: Tom Joar Kristiansen, Skog og landskap
Rådyr (Capreolus capreolus) foretrekker løvtrær som rogn, selje og vier, mens furu og gran bare utnyttes når snøforholdene er slik at det er lite annen mat tilgjengelig.
Rådyr er utbredt over størstedelen av Norge nord til Bodø, mens det kun er spredte bestander på midtre Vestlandet.
Feieskader
Feieskader er noe som oppstår når hjortedyrene feier hornene under brunstperioden. Dette fører til at bark flenges av, og at greiner, og noen ganger hele toppen av treet, kan bli slått i stykker av hornene.
Rådyrene feier hornene på våren. Elgen og hjorten feier hornene i august-september. Elgen er det hjortedyret som lager de mest omfattende skadene på enkelttrær.
Indirekte skader etter gnaging
I områder med tette bestander av hjortevilt oppstår det raskt lokalt omfattende problemer for ny granskog. Forskning viser at desto større andel av treets omkrets som er skadet etter gnaging, desto større skader får treet senere.
De indirekte skadene etter at bark er gnaget av er åpne sårflater i treet som gjør treet mer mottagelig for mikroorganismer og skadesopp. Furu er mer motstandsdyktig mot soppinfeksjon enn gran. Rik kvaeproduksjon hjelper til med å begrense utviklingen av misfarging og råte i furu.
Skader på barken fører ofte til en deformasjon av treet, noe som igjen fører til at tømmeret nedklassifiseres fra skurlast (tømmer til bygningsmaterialer) til massevirke. I noen tilfeller kan barken være gnagd av rundt hele stammen, noe som fører til at toppen tørker ut. Eldre trær vil i så fall dø.
Uansett vil den blottlagte veden tørke ut og bli mindre elastisk. Det kan føre til at stammen bøyer seg i en krok rundt det skadede området, eller at toppen knekker. Om toppen knekker på unge trær vil det normalt dannes en ny topp fra en eller flere av sidegrenene. Derfor vil den direkte avgangen av trær som følge av slike skader være liten, men skadene fører til en kvalitetsreduksjon og at enkelte trær blir satt noen år tilbake i utviklingen. Trær med skade vil likevel være mer utsatt for å brekke under situasjoner med mye tung snø.
Trær med god høydevekst og store greinavstand vil få større sår og bli mer svekket enn trær med liten greinavstand.
