Mindre brukte arter av spiselig løk
Det er store muligheter til å variere maten med egendyrkede smaker, former og årstider. Unge skudd av hvitløk 'Aleksandra' er en delikatesse. Høstes de kan selve løkene også vokse seg større. Foto: Stephen Barstow
I tillegg til ramsløk og sibirgressløk finnes to typer av viltvoksende løk i norsk flora; vill-løk (Allium oleraceum) og strandløk (Allium vineale). De to artene er nokså like, og begge er brukt til mat, både blad og de små løkene som ble gravd opp og spist.
Løk i vill flora
Vill-løk er nokså vanlig på Østlandet nord til Lom til nesten 900 moh og ellers langs kysten nord til Troms, mens strandløk er en kystnær art som finnes nord til Sande i Møre og Romsdal.
Sibirsk nikkeløk fotografert i den botaniske hagen på Tøyen i Oslo. Foto: Stephen BarstowSibirsk nikkeløk (Allium nutans) vokser i Sentral-Asia østover til Sibir og i fjellområder i Kasakhstan, Mongolia og Kina, der den både blir dyrket og samlet til mat fra ville bestand. Hos oss er nikkeløken en god og veldig hardfør løk. Som for gressløk kan bladene høstes om våren. A. nutans ligner A. senescens, men har bredere blad, kantete blomsterstengel og litt ulike blomsterhoder.
Allium senescens finnes viltvoksende i to separate områder i Eurasia og populasjonene vurderes som to ulike arter. Kantløk (A. s. ssp montanum) er viltvoksende fra Nord-Portugal til Ukraina i øst, mens A. senescens er fra Sibir. Kantløk er en liten senblomstrende plante, som finnes viltvoksende noen få steder i Norden. Planten har forsvunnet fra et par lokaliteter, sannsynligvis pga gjengroing.
Krysning med nikkende blomsterstengler
Kantløk er en av de vanligste flerårige løkene å finne i norske hager. Planten kalles ofte German Garlic pga at den skal tidligere ha blitt dyrket i Tyskland. Plantene fra Sibir har bredere blad og er derfor kanskje bedre matplanter. De deler seg fort i store tuer og de unge bladene tidlig på våren er mest brukt både i salat og som løkerstatning i andre retter. A. senescens er en formrik art som lett krysser seg med bl.a. Allium nutans.
Norrlandsløk er en flott plante, kraftigvoksende, har god smak og den frør seg ikke, alle positive karakterer for en flerårig matplante. Foto: Stephen Barstow
Norrlandsløk (Allium nutans x senescens?) er en løktype som enten kan ha vandret inn nord- og østfra eller den kan ha oppstått som en hybrid i Sverige. I dag kan den finnes hos plantesamlere og i enkelte hager. Planten er ganske stor og produktiv med flate blad og flotte blomster. Norrlandslöken er steril, noe som tyder på at dette er en hybrid som siden er blitt formert vegativt.
Aleksandra Smirnoffs hvitløk
Vi tror kanskje at Hvitløk (Allium sativum) er noe nytt og eksotisk, men hvitløk kom sannsynligvis til Norge allerede i Middelalderen. Den er nevnt i Christian Gartner's Horticultura, Norges første Hagebok fra 1694 og var kanskje et av artene som Vikingene dyrket i sine løkgårder.
En gammel sort 'Aleksandra' er nå samlet inn og bevart. Sorten kommer opprinnelig fra St. Petersburg og har vandret til Norge via Finland, og er dyrket i Norden i minst 50 år. Sortsnavnet har sin opprinnelse fra den kjente pomologen Aleksandra Smirnoff som virket på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Hennes far var russisk og hennes mor finsk grevinne. Hun sendte mange planter mellom de to landene, deriblant denne hvitløksorten, som kan vise seg å være den mest hardføre hvitløktypen for dyrking i norsk klima.
Hvitløk av den hardføre sorten 'Aleksandra' gir god og årviss avling i Norge. Sorten ble hentet til Norden fra Russland for over 100 år siden. Foto: Stephen Barstow
Slektninger til purre
Elefant-hvitløk, kurratløk og perleløk (Allium ampeloprasum) omfatter flere matløk som er lite brukt i Norge, unntatt purre (Allium ampeloparasum var porrum) som er en underart. Disse løktypene stammer fra Vest Asia og landene rundt Middelhavet. Dette er flerårige arter som vanligvis setter blomster og frø i det andre året. Enkelte typer A. ampeloprasum deler seg som gressløk, og vi kan høste blader, evt. også løk. Andre, som f.eks. elefantløk dyrkes kun for høsting av løk.
Elefanthvitløk dyrkes for de store løkene som oftest er større enn hvitløk, men mildere i smak. Plantene er ofte opp til 2m høy og har blomster som varierer fra hvit til mørk-rød. Plantene sjelden setter frø og er normalt uten toppløk. Den ble dyrket i England allerede i 1650 og det antas at den er forvillet fra tidligere tiders dyrking i munkenes klosterhager. I løpet av matløk-prosjektet har vi fått inn to tips som sannsynligvis er Elefanthvitløk. Begge er tatt inn til Norge i nyere tid av innvandrere.
Ekte perleløk (A.a. var sectivum), er dyrket i liten skala i Sentral og Sør-Europa, mest i småhager. Løkene blir oftest syltet (pickles). Den er hardfør og kan overvintre i Norge. Kurratløk stammer fra Midt-Østen og overvintrer dårlig i Norge. Den dyrkes for bladene som kan høstes i flere omganger i løpet av sesongen. Planten ligner purre, men er mindre. Noen mener av dette er purreløken som nevnes i bibelen. Rester av kurratløk er også funnet i arkeologiske utgravninger, noe som tyder på at denne bladformen av A. ampeloprasum er blitt selektert og dyrket i svært lang tid.
Pryd-roseløk, Allium carinatum ssp. pulchellum dyrkes her og der i norske hager, både hvite og rosa varianter. Noen pryd-roseløk har bulbiller som gir opphav til nye løkplanter. Typen på bildet har ikke slike. Foto: Stephen Barstow
Prydløk (Allium angulosum) er viltvoksende helt fra Sentral-Europa til Sibir og vokser på fuktig eng, ofte i store mengder. Blomsterskjermene er riktblomstrende og kuleformete, og den er en flott og lettdyrket hageplante som sikkert kan dyrkes over det meste av landet. Lids flora (fra 1995) nevner at arten er funnet forvillet i en vegkant i Asker. Roseløk (Allium carinatum) er kun funnet i Asker, som gjenstående i en hage. Arten er fåblomstret. Noen typer har småløk/bulbiller som kan føre til uønsket spredning hvis man har den i hagen.
Kultivaren “Pink Giant” av prærieløk er lettdyrket og fantastisk flott under blomstring. Blomstene er også dekorative og smakfulle i en sommersalat. Foto: Stephen Barstow
Prærie-løk (Allium cernuum) stammer fra Amerika, og skal ha gitt opphav til navnet på byen Chicago etter det indianske ordet checagou som betyr løk. Prærieløk vokste vilt der hvor byen står i dag. Prærie-løk er den mest utbredt Allium i Nord Amerika, og den antas å ha vært en viktig matplante for urbefolkninger gjennom hele utbredelsesområdet. Både løk og blad ble høstet og brukt både rå og kokt. Løkene ble også ofte tørket for vinterbruk.
Prærie-løk er lettdyrket og hardfør, er formrik og er ikke uvanlig å finne i norske hager. Den vokser best der det er fuktige forhold om våren. Planten deler seg etterhvert og sprer seg utover. Den er lett å frøformere og den kan deles med løk. Plantene kan med fordel tynnes ut om våren til mat, og de kan graves opp om vinteren hvis man kan komme til. Smaken er like sterk som vanlig kepaløk.
Tvisteblad-løk kan brukes som erstatning for hvitløk. Foto: Stephen Barstow
Tvisteblad-løk (Allium obliquum) er en svært velsmakende løk. Planten finnes viltvoksende fra Sentral-Sibir i øst og vestover til Romania. I hagen vil unge skudd av tvisteblad-løk spire og gi avling svært tidlig om våren. Hvis bestandet ikke er for tett kan man om høsten høste løk som kan brukes som hvitløk.
Trekantløk (Allium triquetrum) kommer fra Middelhavslandene hvor den vokser i fuktig skog. Den er veldig fin under blomstringen om våren og er tidligere anbefalt som prydplante. Men trekantløk har trivdes så godt at den har forvillet seg i Storbritannia og er blitt en aggressiv fremmed art både i USA, på New Zealand og i Australia. Foreløpig har ikke arten forvillet seg i Norden, antageligvis fordi den er ikke hardfør nok. Den kan dyrkes og overvintre i norske hager dersom den dekkes om vinteren. Trekantløk har en god og mild løksmak.
