Hvitryggspetten på Østlandet. Hekkehabitat og bestandsutvikling sett i forhold til driftsendringer i landbruket

Sammendrag

Hvitryggspettbestanden på Østlandet har i likhet med bestandene i Sverige og Finland vist en markert tilbakegang i dette århundret. En vanlig oppfatning er at tilbakegangen skyldes habitatendringer på grunn av skogsdrift. I denne undersøkelsen ble hvitryggspettens habitatvalg i hekketiden beskrevet og sammenholdt med de endringer som har skjedd i sammensetningen av skogene på Østlandet i vårt århundre, for nærmere å belyse i hvilken grad driftsendringer i landbruket kan forklare hvitryggspettens tilbakegang.

Skogens sammensetning på 19 hekkelokaliteter på Østlandet fra perioden 1960-91 ble beskrevet. Hvitryggspettens næringsområder (1 km radius omkring reiret) var dominert av eldre skog på middels eller høy bonitet i overgangen mellom den boreonemorale og den boreale sone med minimum 10% (gj.sn. 44%) innslag av nordlige løvtrær, og med minimum 9% (gj.sn. 20%) innslag av stående døde trær. Osp var mest brukt som reirtre, men bjørk, gråor og selje ble også benyttet. Reirområder (50 m radius omkring reiret) i barskog bestod omtrent utelukkende av gamle, gjensatte trær på hogstflater eller av sterkt gjennomhogde, eldre bestand.

En gjennomgang av landskogstakseringens tall viste at de deler av Østlandet hvor hvitryggspetten fremdeles finnes har en høyere andel gammelskog og en høyere andel løvrike skogtyper (mer enn 20% løv) enn resten av landsdelen. Tallene viste videre en nedgang i areal av eldre, løvrik skog de siste tiårene, til tross for en økning i totalt antall løvtrær. Dette skyldes at omfattende skogarealer som tidligere omtrent manglet løvtrær nå har fått et visst innslag av løv.

Det har altså skjedd en omfordeling av løvtrær fra høye konsentrasjoner på mindre arealer til lavere konsentrasjoner på store arealer. Økningen i antall løvtrær har derfor ikke resultert i noen økning i tilbudet av habitat for hvitryggspetten. Avvirkning og suksesjon av eldre blandingsskog har vært større enn nydannelsen av slike skogtyper.

Nedgangen i hvitryggspett-bestanden synes i hovedsak å være forårsaket av endrete habitatforhold. De viktigste årsakene er manglende nyskaping av egnete habitater i barskogsonen på grunn av skogbrannkontroll, og avvirking av lite hogstpåvirkete skogarealer gjennom en mer effektiv arealutnyttelse i skogbruket. Omleggingen fra plukkhogst til moderne flateskogbruk synes å ha hatt mindre betydning. Økt konkurranse/predasjon fra flaggspett kan ha forsterket effekten av de endrete habitatforholdene.

To forvaltningsmodeller for å bedre habitatsituasjonen for hvitryggspetten på Østlandet diskuteres. En økning i tilbudet av habitat er avhengig av en dynamisk skjøtselsmodell i den boreale sonen, der det legges opp til temporært gunstige skogtilstander på vekslende arealer. Bestandsskogbruk er i så henseende velegnet til å skape arealer med en høy løvtreandel. Vern av områder med stabil løv- og blandingsskog i den boreonemorale sone kan bidra til å opprettholde et begrenset tilbud av habitat for hvitryggspetten, men vil ikke være tilstrekkelig for å skape betingelser for en levedyktig bestand.

Abstract

The White-backed woodpecker (Dendrocopos leucotos) population in south-eastern Norway has decreased markedly during this century. The south-western parts of the region still have a weak breeding population, whereas the species has been almost absent the last decades from the eastern parts. It is a common opinion that the decline is due to modern forestry practice.

The aims of our study were (1) to describe the forest composition of known breeding localities in south-eastern Norway, (2) to summerize the changes in land-use in the 20th century in this region, and (3) to discuss how these changes relate to the decline in the White-backed woodpecker population.

The forest composition of 19 breeding localities (a circle with 1 km radius surrounding the nest) with 46 nests from the period 1969-87 were described. The material consisted of breeding habitats in coniferous forests, mixed forests, and deciduous forests. However, all habitats contained at least 10% northern deciduous trees, i.e. mainly Birch (Betula sp.), Aspen (Populus tremula), Grey Alder (Alnus incana), and Sallow (Salix caprea). Furthermore, the proportion of dead standing trees was high (mean: 20%, minimum: 9%).

Aspen trees were most frequently used as breeding trees, but birch, grey alder and sallow were also used. In coniferous forests, the breeding trees were almost exclusively dead or dying deciduous trees left on clearcuts or in open stands. Those parts of south-eastern Norway where the White-backed woodpecker is still present have a higher proportion of old forest and forest types with high densities of deciduous trees than the rest of the region.

Reduced habitat quality (less dead trees and large deciduous trees, too dense forest) today compared with the time when breeding occured was recorded within 11 of 19 breeding localities. However, these changes were as frequently due to natural succession as to forestry actions.

Forest statistics reveal two facts that seem to be contradictary: The number of large deciduous trees has increased markedly, whereas the area of old forest with minimum 20% deciduous trees has decreased. This can be explained by a shift towards a more even distribution of deciduous trees. After the cessation of strong selective cutting and a marked decrease in grazing and cutting of firewood, the forests of south-eastern Norway have become more dense.

Most of the forest is coniferous, and although the increase of deciduous trees in these forests comprise a large amount of trees the proportion in most cases is still far below 10%. Simultaneously, the restricted areas of mixed forest (20-80% deciduous trees) have decreased through natural succession and forestry. Thus, the increased number of deciduous trees has not been to any help for the White-backed woodpecker, because the species need large areas with high density of deciduous trees.

The decline of the White-backed woodpecker population in south-eastern Norway seem to be due to altered habitat conditions. We consider the main reasons to be (1) a lack of formation of new suitable habitats (high density of deciduous trees and dead wood) in the boreal forests due to forest fire control during the last century, and (2) cutting of remaining old-growth forests because of increased access to remote areas. A shift from selective cutting to clearcutting seems to have been of minor importance. Competition and predation from the Great spotted woodpecker (Dendrocopos major) - a species that has become more common the last decades - may also have contributed to the decline of the White-backed woodpecker population.

Two different conservation strategies for the White-backed woodpecker are discussed: a conventional nature reserve model, and a dynamic management model. The latter model implies that temporary suitable habitat conditions for the species are created in specific areas by using different management techniques, e.g. girdling. When the quality of one area cease, another managed area will take over as potential breeding habitat. White-backed woodpecker habitats in the boreal zone seem to be quite unstable (i.e. of limited duration). We therefore consider the dynamic model to be the most promising. However, experiments should be carried out to test the effect of different habitat improving measures.

Referanse

Gjerde, I., Rolstad, J. & Rinden, H. 1992. Hvitryggspetten på Østlandet. Hekkehabitat og bestandsutvikling sett i forhold til driftsendringer i landbruket. Rapport fra Skogforsk 15/92: 42 s.