Bevaring av skogtrær gjennom vern

Vi har tre hovedtyper av verneplaner for skog i Norge, for henholdsvis edellauvskog, barskog og barlind/kristtorn.

Ryggraden i vern av skog er naturreservatene, som er den strengeste verneformen etter naturvernloven. En del skog er også vernet som landskapsvernområder eller fredet administrativt.

Naturlige suksesjoner og dynamiske endringer i skogen over lang tid kan føre til at en del reservater i fremtiden mister noen av treslagene som verneområdet i sin tid ble opprettet for å bevare. Eksempler på dette kan være at svartor fortrenges av ask, slik det finnes eksempler på i edellauvskogsreservater på Sørlandet. Dersom bevaring av svartor inngår som en del av fredningsbestemmelsene, har man etter naturvernloven adgang til å foreta skjøtsel i verneområdet som fremmer verneformålet, som er bevaring av svartor i dette tilfellet. Imidlertid vil skjøtsel i naturreservater neppe få noe stort omfang.

Størrelsen på reservatene har betydning for hvor mange individer som kan delta i reproduksjonen av hvert treslag. For edellauvtrærne slår størrelsen som faktor negativt ut av to grunner. Mange edellauvskogsreservater er små, og arter med spredt forekomst som edellauvtrærne krever relativt store arealer dersom hensyn til populasjonsstørrelsen skal ivaretas i verneområdene.

Et siste og viktig punkt er at det for en del arter er dårlig overensstemmelse mellom det aktuelle treslags utbredelse og den geografiske fordelingen av verneområder hvor arten inngår. Gode eksempler i så måte er villeple og søtkirsebær.